Leseren tas med på en reise fra seilskutetiden til i dag. Vi starter i overgangen mellom seil- og dampskip. På de syv hav seilte kapteinshustruer med norske skuter i fjerne farvann, ofte sammen med barna sine. Samtidig skapte dampskipstrafikken langs kysten og over Nordsjøen en nisje for kvinnelig arbeidskraft. Restauratriser og dampskipspiker brukte muligheten til å skaffe seg et utkomme og en bedre tilværelse ved å ta seg jobb om bord. På land holdt sjømannskonene hjemmene sammen mens mannen var ute i flere år av gangen. Mange av dem drev et småbruk eller en gård for å skaffe de ekstra inntektene som trengtes. Så følger vi handelsflåtens kvinner opp gjennom 1900-tallet: kvinnene som jobbet om bord, de som var med mannen til sjøs og de som var hjemme og tok seg av det helt nødvendige arbeidet i husholdet.

Fremstillingen er kronologisk oppbygd og gir innsikt i utviklingen gjennom mellomkrigstiden, andre verdenskrig, etterkrigstiden og 1950-60-årene, som var gylne tider både for handelsflåten og norske sjøfolk. Den vanskelige perioden fra skipsfartskrisen i midten av 1970-årene fram til innføringen av Norsk Internasjonal Skipsregister i 1987 blir også behandlet. Da hadde utflagging og internasjonalisering ført til at antallet norske sjøfolk var sterkt redusert – og dermed også sjømannsfamiliene. Til slutt trekkes linjene frem til dagens situasjon, da behovet for norsk arbeidskraft på sjøen igjen er meget stort, og jenter rekrutteres til sjø-yrker på en helt annen måte enn før.

En spesiell rolle i norsk skipsfartshistorie spiller tiden under andre verdenskrig. Mange har vært og er med rette opptatt av den innsatsen sjøfolk gjorde både for sitt land og for den allierte krigføringen. ” Det var våre sjøfolk og våre skip som uten sammenligning representerte den største norske krigsinnsats”, sa Terje Wold, som var justisminister og handelsminister i Londonregjeringen. I dag er det bred enighet om at dette er en riktig vurdering. Mindre kjent er kvinnenes bidrag på området. To kapitler omhandler derfor denne perioden.

I det ene kapitlet viser forfatteren at langt flere kvinner var aktive sjøfolk i Nortraships flåte enn det som hittil har vært kjent. Deres innsats løftes frem. Så behandles kvinnene i hjemmeflåten for første gang. Med sin innsats i en livsfarlig jobb bidro de til å holde livet oppe i kystsamfunnene. 1200 mennesker satte livet til i forlis og katastrofer langs norskekysten, 60 av disse var kvinner som jobbet om bord. Etter krigen har både omkomne og overlevende fra hjemmeflåten vært fortiet og oversett. Dermed er det også få som er klar over de kvinnelige sjøfolkenes innsats. Oslo Sjømannsforening mener at tiden nå er inne for en omvurdering av deres rolle.

Det andre kapitlet om krigen tar for seg sjømannskonene og sjømannsfamiliene. Denne vanskelige tiden, da over 8000 familier mistet all kontakt med forsørgeren, er mye omtalt, men ofte i ganske generelle ordelag. Forfatteren utfyller og konkretiserer bildet av sjømannskonene, hvilke utfordringer de sto overfor og hvordan de innrettet seg for at livet skulle gå videre. Den mye omtalte ”bigamiloven” og krigsenkenes skjebne etter krigen tas spesielt opp.
Boken om de maritime kvinnene slipper til mange ulike stemmer. Til sammen var mange tusen kvinner til sjøs, og hundre tusener var knyttet til handelsflåten fordi de tilhørte sjømannsfamilier. Når vi i Oslo Sjømannsforening presenterer boken som bringer deres historie frem i lyset, er det en viktig begivenhet.