Foreningens historie

Havnerådmann og sjef for Oslo havn fra 1923 til 1954 Yngvar Kjelstrup, har forfattet Oslo havns historie frem til 1954. Han skriver bl.a. at skipsfarten på den tiden var begrenset til sommerfart. Indre del av fjorden og havnen frøs til i november/desember, og de fleste av skipene ble lagt opp i Bjørvika og frøs fast for vinteren.

Hver vinter var Bjørvika fast travløpsbane. Fra 1860 ble travløpene flyttet – først til Pipervika – og senere til Frognerkilen, som også ble arena for noen av de første konkurranser i vår nasjonalidrett; hurtigløp på skøyter. I løpet av mars begynte de hjemmeværende skip å forberede seg på å komme ut, og de pleide å komme av sted i begynnelsen av april.

I den historiske beretningen om foreningens tilblivelse heter det at vintrene ble lange for den tidens sjøfolk. Noen få av dem var heldige og sikret seg tilfeldig arbeid, men det var de underordnede sjøfolkene. For skipperne var det verre. De var herrer på byen, og deres verdighet forbød dem å ta manuelle jobber. Noe annet var det ikke mulig å få. Den beste fornøyelsen de da hadde, var å komme sammen et eller annet sted nede ved havnen, som for eksempel Timms Reperbane, for få seg en prat og en god røyk. Her fikk de meget ofte selskap av redere, hvorav de fleste var kjøpmenn på den tiden. Svært mange av dem, kanskje de fleste, var utsprunget fra skipperstanden.

Under disse sammenkomstene ble idéen til stiftelsen av Christiania Sømandsforening unnfanget, og den 19. desember 1846 ble de formelle stiftelsesvedtak fattet. Initiativtageren, skipsfører Bernt M. Hall, ble valgt til foreningens første styreformann med skipsførererne F. Gløersen og A. Hesselberg som styremedlemmer eller “direktører” som tittelsen var den gang. Som “suppleanter” ble valgt G. Hambord, M. Arnesen og C. Billmann. Seilmaker, tidligere skipsfører Wilh. Timm, ble foreningens kasserer. Bilde av alle stifterne kan sees her.

I foreningens opprinnelige lover var det bestemt at bare skipsførere kunne bli medlemmer, men ble i 1852 endret slik at også andre sjøfartsinteresserte kunne bli opptatt.

I midten av 1920-årene ble navnet endret til Oslo Sjømannsforening.

I de første 80 årene hadde foreningen ført en omflakkende tilværelse i lokaler bl.a. i Håndverkeren, Frimurerlosjen, Sjømannshjemmet og Sjømannskolen på Ekeberg, men den 11. januar 1927 kunne foreningen flytte inn i eget hus i Kronprinsensgate 1. Dette var en 5 etasjers gård med leiligheter i 4 etasjer samt loft. I underetasjen var det rom for møtevirksomhet og selskapelig samvær. Kronprinsensgate 1 ble bygget i 1889, og har siden den gang gjennomgått store forandringer, da alle leilighetene ble bygget til kontorer.

Underetasjen ble i 1936-37 bygget ut slik at det rommer festsal med toaletter, salonger, bysse, pantry, fyrhus og storesrom. En del av underetasjen, kalt Selskapslokalene, er utleid til restauratør.

Foreningen har middag en gang pr. mnd. Menyen er varierende med skipskost, torsk og lutefisk. Medlemsmøter med foredrag arrangeres hver måned. Ball i februar og middag med damer i oktober er andre populære tilstelninger. 17. mai er det fra kl. 11:00 “open house” i Oslo Sjømannsforening, og mange av foreningens medlemmer finner veien dit med familie og gjester for smørbrød og forfriskninger.

Oslo Sjømannsforening har i sin festsal malerier av Kong Haakon 7, Kong Olav og Kong Harald. Kong Harald var tilstede i foreningen da maleriet av ham ble avduket 13. oktober 1993